Usikkerheten brer seg - DRIT!

Det er bare tolv dager til E flytter inn, og jeg gleder meg utrolig til det. Men så føler jeg at hun er litt passiv...

Ok, skal dra forhistorien kjapt:
E og jeg har vært av og på i mange år. Hun har alltid vært på knærne etter meg, mens jeg har vært litt mer lunken til tider. Slått opp, ligget med andre, kommet krypende tilbake, slått opp, osv. Karusellen har bare gått og gått. Og E har funnet seg i det.

Vi hadde endelig avtalt at vi skulle flytte sammen til høsten og starte på scratch en siste gang. Dro på norgesturné og sendte melding til E nesten hver tredje dag med innholdsrapport. Plutselig ble det stille fra hennes kant. Jeg kjente det i mellomgulvet med en gang. Noe var på gang.

En uke senere ringer hun meg. Hun hadde møtt en fyr. Etter alle åra, når vi endelig skulle gjøre ting skikkelig, 6 uker før hun stod med husnøkkelen i hånda, så går hun hen og blir forelsket i en oter. Jeg ble paralysert. Først og fremst på grunn av at hun (sannsynligvis) har hatt sex med en annen og vært intim med ham, men også på grunn av den endrede tonen i stemmen hennes. Jeg merket at jeg ikke var ALT for henne lenger...

De hadde jobbet sammen, nesten døgnet rundt i åtte dager. Jeg vet godt hvordan det er. Du er sliten, og blir lettere - hva skal jeg si - lurt, eller i hvert fall tilbøyelig til å gjøre forskjellige ting. Hun referer til at alt skjedde veldig fort - og det hele var nesten som en film. Altså på grensen til perfekt. Og så kommer kanskje den verste setningen: "Alle jenter drømmer om å møte noen på den måten."

Alt vi har opplevd sammen, ble på mange måter drept, eller satt langt tilbake da hun sa det. Hun opplevde noe hun alltid har drømt om, som jeg ikke har kunnet gi henne. Fy fader så kjipt.

Jeg sier likevel til henne at jeg ikke gir meg så lett, og at vi skal få ting til å funke igjen. Hun sier at ting sikkert blir bedre når vi endelig treffes igjen.

Før jeg rekker å komme hjem, drar E en tur til fjells, sammen med sin søster og hennes mann. Jeg aner ugler i mosen, og spør om de ikke kan utsette turen slik at jeg kan bli med også. Det gikk visst ikke... Hm...

Ganske riktig, noen dager senere ringer hun og bekjenner hva hun har gjort. Hun dro selvfølgelig til fjells med idioten. Jeg orket ikke å presse henne til å fortelle hva de hadde gjort. Han ville gjerne at de skulle se hverandre mer i fremtiden (les:bli sammen), mens hun fortsatt var litt tilbakeholden. Hun hadde jo tross alt bestemt seg for å flytte inn hos meg.

Endelig får jeg møte E. Vi prater lenge, og jeg legger frem min sak. Synes det er utrolig trist hvis vi skal skilles før vi endelig får sjansen til å bo sammen osv. Bruker boligen min, pluss min kule familie som vektstang. Det virker - litt.

Hun sier: "Dette er en tap-tap situasjon for meg." Så gråter hun. Tydelig at hun har følelser for idioten også.

"Nei, det er en tap-vinn situasjon", svarer jeg. Tap for en av oss gutta, du vinner uansett.

"Det sa han andre også", sier hun da og peker mot vinduskarmen. Der står 7 roser.

"Men jeg sendte deg jo 10 roser - ikke sju?" sier jeg litt overrasket.

"De er ikke fra deg, han sendte også blomster."

Fy fader, det gikk kaldt nedover ryggen på meg. Tydelig at den andre kisen mente alvor. Men jeg tok E med på hotellweekend og snakket mye om hvor bra vi skal få det. Hun holder masse tilbake, men sex'en er bra.

Nå har jeg vært fra henne i litt over en uke, og det er fortsatt seks dager til jeg får se henne igjen. Har gått bra til nå, men dagens tlf-samtale var en liten nedtur. Hun liker ikke å snakke i telefon (sier hun), og var i tillegg litt trøtt. Jeg prøver å være positiv og finne ting å snakke om, men hun spiller bare halvveis med, og begynner å avslutte samtalen etter 17 minutter. Til sammenligning snakket jeg med venninne M i en time og 20 minutter like før.

"Jeg er fryktelig glad i deg", avslutter jeg, mens jeg hoster - er jo forkjøla på denne årstida.

"God bedring da", sier hun tilbake. Donk. Ikke noe "savner deg", ikke noe "glad i deg".

Hun fokuserer på at hun gleder seg til å flytte hjemmefra. Men hun sier sjelden at hun gleder seg til å flytte sammen med meg. Kanskje er hun redd jeg skal dumpe henne igjen. Kanskje angrer hun seg på at hun gjorde det slutt med han andre.

Og ved dårlige kvelder, som i dag, tenker jeg: Kanskje har hun han andre litt på gress likevel? Han bor tross alt i samme by som meg, og jeg merker at det er lett å bli paranoid av mindre.

Jeg vet ingenting om kisen. Synes jeg har sett "Hans petter" lyse i mob-displayet hennes et par ganger, men er ikke sikker. Det spiller jo ingen rolle, for jeg vet ikke hvordan han ser ut, hvor gammel han er, om han er smart osv. På mange måter hadde det vært greit å vite hvem "fienden" er, slik at jeg lettere kunne tatt knekken på ham. Men det er jo ikke han som er hovedproblemet; jeg må sette alt inn på å vinne tilbake hjertet til E. Og det må skje fort. Uten at jeg stresser.

Derfor passer det utrolig dårlig at jeg jobber så mye for tida. Men det må gjøres. Jeg drar hjem til E på et døgnstur lørdag, bare for å vise at jeg bryr meg og holde henne vedlike.

Føler at jeg må være ekstra blid og oppmerksom for tida. Det er ikke kult. Det skal ikke være sånn i et forhold. Man må kunne vise sitt sanne jeg. Og det skal jeg gjøre. Jeg vil jo bare være god mot henne. Men først må jeg altså få henne ned hit, slik at vi kan få hverdagen vår i gang.

Føler meg litt "blue" akkurat nå, men håper det går over snart. Sikkert fordi jeg er trøtt, litt syk og generelt sliten. Det kommer bedre dager. Og stikker hun avgårde med noen 12 dager før hun flytter inn - ja da får hun ha det så godt. Det finnes andre fisker i havet, men det tar lang tid å bli så godt kjent som vi to er...

Hvis jeg skal nevne EN "positiv" ting med at hun rotet med en annen i sommer, så er det følgende: JEG er ikke det spor bedre, og så miserabel som jeg har følt meg i det siste, har hun sannsynligvis følt seg i lang, lang tid. Derfor har hun rett til å ta igjen, og jeg skal ikke syte. Men jeg kan ikke la meg terrorisere over lang tid heller.

Blir spennende - ser fram til å bo sammen med henne!

Konklusjonen min er nemlig: Jeg har det mye bedre sammen med henne, enn uten. Å være sammen med henne gir meg en indre ro. Hennes gode vesen er så fint, det er balsam for sjelen. I tillegg er hun utrolig sexy, og blitt prototypen på en perfekt dame. For meg. Alle jeg møter sammenlignes med henne. Psyko.

Men så var det denne usikkerheten da. Jeg får sende henne en SMS i natt. Selv om det er litt veikt. jeg er jo ikke veik. Tøffeste karen i bygda. Men jeg har lovt henne å være ærlig. Så da skal jeg være det. Jeg er usikker, men veldig glad i henne. Hvor glad er hun i meg?

DET får vi svar på rundt oktober/november. Håper vi har funnet en kjemi til da.