Det er mulig jeg er unormal, men like forbanna som at jeg MÅ sjekke mail hver dag, hater jeg å drite på en dass hvis jeg vet det er andre folk i nærheten.
Først kan jeg begynne med angst for offentlige toaletter: Jeg sjekker ofte om jeg har husket å låse døra. Etter en litt pinlig episode på driter'n (ja, en kis åpna døra og sa "oi" og jeg sa "helvete"), har jeg blitt litt paranoid på akkurat låsefeltet.
I tillegg synes jeg det er maks kjipt at dritten plasker i skåla og lager lyd. Ja, jeg vet man kan legge litt papir i bunnen av dassen for å dempe bråke, og ja, jeg vet at man kan sette på vasken for å overdøve lyden. Men det er for feigt. Det blir for dumt. Skal man drite, så får man stå for det.
ja.
Derfor foretrekker jeg å drite hjemme. Det er digg. Alene.
Problemet oppstår når man har mye besøk. Selv om jeg har to dasser hjemme, blir det ofte trøbbel. Enten sover noen vegg til vegg med doen oppe, eller så svirre folk rundt dassen nede. Og da ender jeg opp med å sette på springen i vasken. Og det er feigt.
Ai ai.
En annen ting: Hvis man kommer ut av dasse og har lagt en go'kabel, så er det klart det kan lukte dritt. Hvis man da møter en person i det man går ut - ja, da er man fucka. Fy fader så kjipt. Hva skal man si?
Eller hva om man kommer inn på en dass og det lukter helt grønnjævlig. Man pisser og trekker opp, vasker hendene og går ut. DER møter man noen. Plutselig får DU skylda for å ha driti på draget. Hva skal man si?
Nei takke meg til hemmelige lydtette doer, med fantastisk utlufting. Inngang fra en side, utgang et annet sted i huset. Ingen vet hvem som var der før deg, og det kan ikke merkes at det har vært noen der heller.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar